«Something is rotten in the state of Denmark»

Det er ikke hver dag vi ser det som nødvendig å sitere Shakespeare, men av ulike årsaker falt det seg naturlig. Vi skal la Danmark være Danmark i denne omgang, men noe er råttent i klubben vår. Etter vår oppfatning så har råten satt seg mest der det bekymrer oss mest: I den sportslige satsinga.

De av oss som har vært med så lenge at vi husker storhetstida på 90-tallet, drømmer fortsatt innimellom om de glade Champions League-dagene; hymne, flomlys, skalper og Nils Arne. Men vi vet også at tidene har forandret seg i fotballverden siden den gang, som fotballsupportere er vi ikke dummere enn at vi ser hva som skjer utenfor våre landegrenser og at mye av det som foregår der kan minne om en kombinasjon av virkelighets-TV og gode gamle Championship Manager. Dette hadde vi nok klart å observere og se i sammenheng med norsk fotball uten å ha blitt presentert sportslig leders Powerpointer igjen og igjen. Så var det sagt. Fotballsupportere ser ofte godt utafor sin egen lekegrind.

Vi kommer tilbake til PowerPoint snart. Men aller først skal vi si noe om Champions League. Klubben vår har justert noe på ambisjonene sine opp gjennom og vi lever godt med «alltid Europa.» Det tror vi faktisk veldig mange av gjengangerne på Lerkendal gjør, selv om vi oppfatter at klubben mener noe annet. Vi har lest og hørt flere ganger at det ikke er realistisk med CL på Lerkendal igjen, vi – altså supporterne – stiller for høye krav med å kreve CL, blablabla. Her er vår påstand: Det er klubben selv som har skapt dette. Da det ble tøffere med CL, da generasjonsskiftet og trenerskiftene kom, var det klubben som snakket om CL. Vi kranglet ikke på det – alle vil jo dit. Men om det er et krav fra omgivelsene med CL på Lerkendal, så er det et krav klubben selv har skapt. Og denne påstanden gjør ikke jobben deres enklere, men selger man forventninger lenge nok blir de kanskje et krav fra omgivelsene i selgers øyne. «Alltid Europa» ryker fort den også om vi ligger og vaker rundt nedrykksstreken. Men nå skal vi snakke om PowerPoint.

PowerPoint er et feiende flott produkt. Her kan man sette opp grafer og diagrammer og alskens x- og y-akser til man blir svimmel. Utallige måter å visualisere problemer og utfordringer i internasjonal fotball på (eller interne evalueringer for den del). X har blitt dyrere, Y har blitt mer kravstore, nåløyet til CL har blitt trangere … Vi vet dette. Vår påstand: Du trenger ikke være sportslig leder for å vite dette. Jobben som sportslig leder burde ikke være å lage fancyfulle problemvisualiseringer av velkjente fakta på PowerPoint, men heller å finne løsninger på disse problemene. Dét er PowerPointen vi vil se! (Eller egentlig ikke, vi vil se handling basert på løsningene, bruk Powerpointproduksjonstida på noe produktivt).

Men vi tror ikke noe på at vi får se den. Ikke med den sportslige ledelsen vi har nå. I det ene øyeblikket ser vi en rød tråd, i det andre har den hengt seg opp i y-aksen på grunn av økende Powerpointkostnader. Vi ser hensikten i å bygge fra grunnen av, å gå til kilden for å finne de riktige ressursene; vi ser ut til å være i stand til å ha gjennomgående samme spillestil i akademiet, og sannelig ser vi ut til å ha funnet noen ressurser utenfor landegrensene for å gjennomføre dette. Da syntes, og synes, vi det er særdeles spesielt å ansette en hovedtrener som står for en annen spillestil. En trener som trener og trener på dette uten å få det til med landets beste spillergruppe de siste årene. Men han er flink da, selvsagt er han det, for han går jo tilbake til en spillestil mer i Rosenborgs ånd når han ser det ikke funker. Skryt fra alle bauer og kanter, ikke minst bestillingsverket i lokalavisa der de tre tyste herrene Heggem, Winsnes og Bratseth fant det for godt å stikke hodet frem for å dekke noens rygg. Det får være opp til den enkelte å spekulere i hvilken rygg de først og fremst stiller seg bak.

Men hva tenker man egentlig i sportslig ledelse, hva er den røde tråden i det vi holder på med? Hvor er planen for utviklingen man ønsket men ikke så/fikk under den forrige treneren? Har de ansatt en trener som ikke er oppflaska på vår tradisjonsrike spillestil som sportslig ledelse offentlig støtter at man skal spille når de ser at samme trener ikke får det til med sin egen filosofi? Hvorfor var ikke valg av spillestil presentert som et krav eller en forventning når man rekrutterte ny trener? Har de en sportslig leder som er mer opptatt av å fortelle hvor vanskelig det er å jobbe i et endret spillermarked heller enn en som jobber for å finne løsninger i et endret spillermarked? Har de som ansatte sportslig leder egentlig kompetanse til å ansette sportslig leder? Og hva i helvete handler den treårige ekstraordinære sportslige satsinga som kan koste opp mot 50 millioner om? – sistnevnte et spørsmål ledelsen har klart å unngå å svare medlemmene i klubben på ved flere anledninger.

Alt dette lurer vi på. Vi lurer såpass mye at vi mener noen burde gå. Og den som har minst skyld i at han fikk jobben som hovedtrener er i grunn hovedtreneren selv. De som kjørte prosessen som ledet dit har mer å svare for.
Så Bjørnebye, du kan gå først.

Gjesteinnlegg av en bekymret sesongkortholder, RBK- og Kjernenmedlem

Post navigation