Gjesteskribent: Hvorfor er Svensk tribunekultur bedre enn den Norske?

Vi ramla over et innlegg fra troll-1917 vi mener dere må få lese. Gjengitt i sin helhet:

I Norge har vi ikke forstått at fotball er langt artigere hvis det er litt temperatur og følelser i sving.

Vi lar oss krenke over plakater, ukvemsord og piping på spillere.

Vi henger ut de som faktisk bidrar til god stemning på tribunene ved å henge oss opp i at de faktisk viser følelser. Det er helt greit å henge ut en fotballsupporter for å bruke sin ytringsfrihet, mens det derimot ikke er greit for fotballsupporteren å bruke den uten å bli gjort til en umoralsk drittunge av media og folk utenfor fotballmiljøet.

Hva er egentlig fotball uten følelser? Hvor morsomt er det for meg at Rosenborg vinner hvis jeg ikke kan få uttrykke hele mitt følelsesregister uten å bli sammenlignet med en mobber og en drittunge av den grunn?

I Norge har vi glemt at det går an å være uvenner i 90 minutter, for så å bli gode venner etterpå. Den som tror at fotballen er splittende, tar helt feil, for fotballen samler faktisk folk – også på tvers av lag. Personlig har jeg da mange venner som heier på Liverpool eller Molde, til tross for at jeg ikke liker noen av lagene selv. Uten dette interne rivaleriet er fotballen ingenting.

I stedet virker det som om at folk i Norge krever at fotballen skal være en arena for kyss, klapp og klem-tendenser.

Vi gjør med det fotballen til en arena den aldri har vært ment til å være. Vi gjør den til en arena hvor enhver handling på banen og tribunen skal tolkes i retning av hva den vil si for samfunnet ellers, og så glemmer vi faktisk at fotballen i utgangspunktet bare er en mer fredelig måte å gå ut i krigen på – for sin egen hjemby og sine egne verdier.

Jeg synes egentlig det er ganske ironisk hvor mange som tar seg nær av de ukvemsordene som kastes rundt på en fotballbane, når mange av de samme som tar seg nær av det selv har bidratt til å skape et samfunn hvor prestasjon, utseende og status definerer hvem du er, og hvor mobbing faktisk lønner seg gjennom oppveksten.

Jeg blir oppriktig bekymret når folk sammenligner det som skjer på tribunen i en fotballkamp med temaer som mobbing, og jeg blir enda mer bekymret hvis folk tror at fotballen netto bidrar til økt mobbing og et dårligere samfunn generelt. Det gjør den på ingen måte, hvis folk tror det.

Bare se på Vegard Forren og Pål Andre Helland, som spiller for to erkerivaler, men som legger fra seg stridsøksen med en gang de har gått av matta. Mye av det samme kameraderiet finner man også i supportermiljøene, og selv om det kanskje ikke er så tydelig hele tiden, er det fullt mulig for meg som Kjernen-medlem å holde en hyggelig tone med en som er lidenskapelig engasjert i Molde Fotballklubb.

Hvis man tar del i et supportermiljø, så skjønner man fort at dette ofte kan være et langt mer inkluderende miljø enn de aller fleste miljøer man kan sammenligne dem med. De som tror at mobbing og nedlatende kommentarer og uthenging er det som preger supportermiljøer, tar helt feil. Supportermiljø er ofte de mest inkluderende miljøene du finner. Tar du del i et slikt miljø, er du gjerne velkommen med en gang, uavhengig av hva slags rykte og omtale du får utenfor miljøet. I kjernen er det Mensa-medlemmer, det er folk med rusproblemer, folk som har vært arrestert utallige ganger, det er folk med ledelsesevner, folk med mye penger og folk nesten uten penger. Det er elektrikere, høyt utdannede mennesker, unge mennesker og gamle mennesker. Alle samfunnsgrupper er inkludert, og alle er samlet rundt en felles lidenskap. Fotballen, og alle følelsene den medgir. I samfunnet ellers vil de samme gruppene se ned på hverandre, dømme hverandre, og oppføre seg dårlig mot hverandre.

Dessverre tolker folk aksjoner som den fra Kjernen under kampen på Lørdag mellom Rosenborg og Molde på helt feil vis. Folk tolker det som mobbing, hat mot mennesker og at folk er uoppdragne. Poenget til kjernen derimot, er å vise at uten følelsene i fotballen, så er da vitterlig fotballen ingen arena som betyr noe for folk.

Og det er da faen meg helt rett. Når folk, media og omverdenen hele veien ønsker å legge lokk på de få menneskene som virkelig tør å vise sin lidenskap på tribunen – som i livet generelt – ender det med at lidenskapen dør ut. Og det er en urovekkende trend som like stort gjelder i andre deler av samfunnet som i fotballen.

Derfor mener jeg at de som hele tiden skal opptre 100 % moralsk riktig underveis i en fotballkamp, gjør dette mot sin hensikt. Det eneste vi lærer ungene våre av å ta dem med på en fotballkamp hvor ingen tør å vise sitt sanne jeg, er at de som skiller seg ut er merkelige. Og DA folkens – da er fotballen en arena som bidrar til mobbing og uthenging. Hvis fotballen skal bli en arena hvor alle hele tiden må oppføre seg 100 % innenfor moralens grenser, ender vi bare opp med nok en arena hvor falske mennesker skapes. De arenaene har vi nok av.

Derfor folkens, er vi avhengige av litt temperatur. Vi er avhengige av at lidenskapen får komme frem, og vi er avhengig av at folk tør å vise denne uten å bli sett ned på. Vi kan ikke la fotballen bli nok en arena hvor det ikke er lov å vise sitt sanne jeg.

Den lidenskapen som finner sted rundt kamper som Vålerenga – Lillestrøm, og Rosenborg – Molde, medfører sjelden negativitet og kjipe opplevelser for de som drar på disse kampene. Selvfølgelig er det noen som tråkker over streken fra tid til annen, og selvfølgelig finner enkelte svært stygge hendelser sted.

Men, til tross for dette, bidrar slike kamper til å skape samhold. Først og fremst internt i de ulike supportermiljøene, men også i hele byer, og ikke minst på tvers av supportergrupperinger. Denne lidenskapen er det alltid noen som prøver å dra vekk fra oss, og det bekymrer meg virkelig.

Til slutt må jeg bare legge til at de tilstandene som finner sted i Sverige, også er tilstander som dessverre svært ofte går over streken. Svenske fans er, i tillegg til å være i toppklasse i Europa, også blant de mest ufordragelige supporterne som finnes. Hva det skyldes gidder jeg ikke å spekulere i, men det virker som om altfor mange av supporterne i Sverige har latt lidenskapen og hatet til motstanderne også prege livet utenfor banen. Da har man krysset en grense. Denne grensen skal vi aldri passere i Norge. Men – vi må faktisk heve takhøyden litt fra der den er i dag – for så lenge det ikke går utover menneskelige relasjoner utenfor banen, er lidenskap bare positivt.

I Norge er heldigvis ikke de verste supporterne særlig mange, og toppårene i norsk fotball tilskuermessig bød ikke på noe mer bråk enn det vi har i fotballen nå. Det vil si: Vi klarte å oppføre oss fint i forhold til svenskene, også den gangen da fotballen betydde mer for de fleste av oss.

Sånn tror jeg også det vil være framover om vi lar lidenskapen få vokse. Om folk igjen får samles sammen rundt fotballbanen, uten at samfunnet hele tiden skal moralisere over hver eneste handling, kan det hende at vi kommer et stykke nærmere Sverige stemningsmessig.

Fotball er følelser, og hat er en av de følelsene. La det fortsette å være slik.

troll-1917

Del artikkel