Kjærlighet er mer enn forelskelse

Et våkent øye ser at denne overskriften er hentet fra en sang av en forhenværende Idol-artist. Den sammenfatter likevel godt noe av det jeg nå skal lire av meg om fotball, øl og Trondheim. Noen vil kanskje mene at jeg her blander elementer som ikke har noe å gjøre på samme arena. Oppe i bergrøysa vår er det nemlig en uskreven regel om at alkohol og idrett ikke
hører sammen. Flere av dere som leser dette vil nok ikke være enige i dette, så heller ikke jeg. Jeg vil mene at det ikke er å dra det for langt når jeg hevder at øl og fotball passer nesten like godt sammen som Sogn og Fjordane. Hvorfor er det slik? Og hvorfor har vi lagt vår elsk på produktene fra bryggeriet i Strandveien?

Noen ganger får man anledning til å synse om emner man liker. Øl, fotball og Trondheim er slike emner som jeg liker å synse om. Grunnen er enkel; det ligger en hel del følelser, kultur og historie knyttet til dem. Hva så om vi blander alle tre emnene inn i den samme synsingen? Ikke godt å si hvor det ender…

Hvorfor har det seg så sånn at fotball og øl går så godt sammen? Kan svaret for eksempel være så enkelt som at i mellomkrigstidens England ble pubenes posisjon som sosialt senter for arbeiderklassen i stigende grad utfordret av andre fritidsaktiviteter, herunder sport. Altså, man bare blandet sine gamle interesser med sine nye, og at vi som mener at øl og fotball passer sammen derfor følgelig har nedstammet fra arbeiderklassen? Det gir vel seg selv at det blir et alt for enkelt svar.

Det er for det følgende viktig å påpeke at når jeg sier fotball, så mener jeg Rosenborg. Og når jeg sier øl, så mener jeg Dahls. Denne presiseringen gjør det også langt lettere å nærme seg det reiste spørsmål. Disse to produktene har én fellesnevner som er viktigere enn noen andre; Trondheim. I tillegg er det slik at både fotball og øl har en iboende kulturell betydning som man ikke på noen måte skal kimse av. Jeg erkjenner glatt at jeg ikke er like ivrig på barrikadene om det er snakk om produktene fra Nidar eller Kjeldsberg (selv om jeg også helst velger disse).

Om jeg legger hånden på hjertet og sverger til både Gud, Allah og Buddha, så kan jeg erkjenne at det nok også finnes både bedre fotballag enn Rosenborg og bedre øl enn det fra Dahls, men da tar jeg samtidig bort følelsene, kulturen og patriotismen fra hele greia. Jeg kan riktignok ha det veldig gøy uten å være følelsesmessig knyttet til øl, men det går knapt i forhold til fotball. Derfor satt jeg heller aldri som barn og trakk lodd om hvilket engelsk fotballag jeg skulle like. Min lidenskap for Rosenborg ble vekket av at pappa dro meg med på Lerkendal på det glade 80-tall. Punktum.

Interessen for øl kom (heldigvis) noe senere. Den kom på en tid hvor jeg allerede var knyttet til Trondheim. Det er dette jeg står for, det er dette som er meg; det trønderske. Hva så om sydvesten står inn fra fjorden og det er fire årstider på en og samme dag? Er da vel like forbanna glad i byen likevel. Som det heter i sangen; “Sol, sommer og snø, det e Trondheim sjø.”
Jeg våger å besvare det første spørsmålet om at noe av grunnen til at Rosenborg og Dahls passer så godt sammen, er deres tilknytning til Trondheim. Og gjennom deres kulturelle og historiske tilknytning til Trondheim så liker vi dem så godt på grunn av vår kjærlighet til denne byen (skal jo heller ikke skyve under en barkrakk at de begge to kan være med på å heve opplevelsen av det andre).

Dahls blir vårt øl
Det er ikke automatisk gitt at det skulle være Dahls som ble det ølet vi la vår elsk på. Håndverksmessig er det blitt brygget øl ved Nidelvens bredd siden Olav den Hellige lot skjegg og negler gro. Fra 1700-tallet kom det import av øl fra nordtyske byer gjennom store handelshus som Holst og Hornemann. Det var også et handelshus som skulle legge grunnlaget for det bryggeri vi
kjenner i dag. Grunnleggelsen av E. C. Dahls bryggeri var med på føre ølbrygging i Trondheim over i industrielle former, og på den måte også til å sikre en viss kvalitet på produktet. På bryggeriet ble det fra starten brygget bayerøl. Et undergjæret øl som gikk sin seiergang og vant markeder over hele Europa i denne perioden. Erich Christian var derimot ikke den første til å produsere bayerøl i Trondheim. Først ute var den tyske kjøpmannen Christian Ludvig Schreiner. Han hadde allerede gått igang med bayerølsbrygging i sitt bryggeri, C. L Schreiner & co bryggeri, i Dronningens gate fra omkring 1839.

Øl hadde dog ingen særlig betydning i Trondheim på denne tiden. I en beretning fra 1856 (et ikke ubetydelig årstall i denne sammenheng) heter det at man kan dele den mannlige delen av befolkningen i Trondheim inn i tre klasser: “det theevandsdrikkende, det viindrikkende og det brændeviinsdrikkende.” Av beskrivelsen av disse tre klassene, er det kanskje den siste som passer
best for de fleste som leser dette; “Til den brændeviinsdrikkende Classe hører alle de, der have formegen Menneskeforstand til blot at drikke Theevand og for faa Penge eller forliden Credit til at drikke Viin. Denne Classe, der ikke bruger Glacehandsker, ikke bærer Moustacher, ikke synger Salmer, men skriver dem om det kniber, og som i almindelighed har en egen original Maade at vise sig på.” Det er kanskje flere enn undertegnede som kan prise seg lykkelig for at det ikke er Jørgen Bernhoft Lysholms produkter vi får servert i halvlitersglass i dag.

Ved inngangen til 1900-tallet sies det derimot at kelnerne på Hjorten gikk til og fra med store brett med “tyskøl” til 35 øre seidelen. Byen hadde da to moderne bryggerier. C. L. Schreiners bryggeri skiftet i 1883 navn til Trondhjems Bryggeri. 60 år etter opprettelsen av det første bryggeriet i Trondheim så Aktiebryggeriet dagens lys i 1899. De første forhandlingene om
sammenslåingen av byens to bryggerier fant sted i 1912, men dette skjedde først 44 år senere. Ønsket med en sammenslåing var fra starten av å gjøre bryggerinæringen i byen mer rasjonell og lønnsom gjennom stordrift. I en fireårsperiode etter fusjonen bar det nye bryggeriet navnene til begge parter, men fra 1970 tok det navnet E. C. Dahls bryggeri, slik vi kjenner det i dag. Det ble
også, grunnet mulighet for nødvendige utvidelser, bestemt at det fusjonerte bryggeriet skulle ligge i Strandveien, og at driften på Kalvskinnet derfor gradvis skulle avvikles. Etter sammenslåingen har bryggeriet flere ganger vært truet, men det har likevel klart å bestå fram til vår tid.

Dette er hovedgrunnen til at det i dag er Dahls vi trykker til vår gane, men det har også dukket opp en liten utfordrer etter den omtalte fusjonen. Trondheim Mineralvannsfabrikk (senere TROMI) overtok pepsi-lisensen fra Aktiebryggeriet etter fusjonen med E.C.Dahls. De kunne derfor ekspandere fra sine lokaler på Sluppen. Bryggeriet valgte, i tillegg til sine hovedprodukter som for
eksempel Asina, fra starten av 1990-tallet å satse på egen ølbrygging for å bevare et konkurransedyktig produktspekter. Dette medførte at ølet Tordenskiold kom på markedet i 1991.

Dette ølet solgte en del på 90-tallet, men etter nedleggelsen i 1999 har det kun vært Dahls som har vært det trønderske øl. Valget er derfor i dag veldig enkelt når vi skal bestille eller kjøpe øl. Som en anekdote kan det nevnes at det fra 1896-1905 var et bryggeri i Oslo ved navn Rosenborg Bryggeri. Om ikke annet så frister i det minste navnet litt. For å oppsummere dette kan jeg slå fast at det er “kun én plass å fødes, lev livet og dø”, og at du derfor må “kjenn varmen i hjerte når du Dahls-ølen jekke.”

BS

Del artikkel