Da trua ble tatt fra oss

Våren 2011. Rosenborg så forferdelige ut. Sportslig leder hadde brukt vinteren på å øve inn fosenhæppen i stedet for å hente inn erstattere for de som forsvant og laget leverte deretter. Sommeren 2011. Ingen skjønte hva som foregikk, men den samme sportslige lederen tryllet frem den ene spilleren etter den andre og laget begynte å vinne kamper. Kamper ble vunnet i en ugjenkjennelig hyppighet og tabellklatringen fortsatte runde for runde. En liten nedtur på Ullevaal da psykotiske Andresen satte en stopper for seiersmarsjen vår. En merkelig begivenhet på Åråsen hvor ball-resistante Moldskred fikk oss på gullsporet igjen. Kunne det skje? Kunne vi virkelig snyte Molde for seriegullet?

Fifa 12 ble lansert og vips ble rambo2 like god som hvilken som helst annen tenåring med søvnmangel. Ørlund snublet i skjegget sitt (to ganger) og Prica så like motivert ut som en gresk skattebetaler. Elendig kamp av spillerne, og en pisse elendig kamp av alle på øvre øst. Når Molde småsnubler litt her og der, så gjør vi det samme. Det startet som en svart sesong, så kom en lysende periode, før det ser ut som om at det blir en svart avslutning med gull til Moldevort og resten av pakket ute i den fiskerlandsbyen.

Fy faen! Det var det. Faen ta 2011. Skuffa i går. Skuffa i dag.

 

Forøvrig. Om ti år er Jonas Svensson en voksen mann. En voksen mann som kan ta de andre i nakken og gi dem ei ørtæv om innsatsen er slett.

Håpet siger tilbake. Supermann returns.

 

Zapata

Del artikkel