Hvordan få oppmerksomhet

Det er ikke så lett å være en liten klubb i en liten by, selv om en liten fisker med en liten nasjons statsbudsjett i formue har skutt inn en liten skjerv og kjøpt en liten seriemesterpokal tre av de siste fem åra. Og selv om de nå har hentet tilbake en liten kristiansunder med en liten eierandel i et lite agentselskap basert på et lite skatteparadis i den engelske kanal, så får de ikke oppmerksomheten de mener de fortjener.

Markedssjefen er det ingen som vil snakke med, spillerne er ganske uinteressante når de da ikke prøver å utnevne seg til “tidenes norske lag”, styrelederen får bare uttale seg når han må forsvare seg mot involveringen med Gurnsey-Jim og ingen vil høre fra ordføreren, hvis han da ikke krangler med sin kollega i Kristiansund om hvor et sykehus skal ligge. Som regel er det stille. Ingen bryr seg, ingen engasjerer seg og selv byens befolkning er enige om at både by og lag er sånn rimelig kjedelige.

Men, de har et trumfkort! De er velsignet med å ha en rival litt lenger nord. Som ikke er like kjedelige, som tør å  si at det må være rom for følelser i fotballen, både positive og negative, som sier “Ja takk til ultras”, som kan komme til å si ting som at Tommy Høiland er en dust, at du er et svin om du som Rosenborg-gutt går til molde og hvor klubblederne ubeskjemmet sier at de har Norges klart beste supportere, selv om noen skulle dra av litt pyro i molde eller rope at de hater byen.

Og da, se da kan de løpe til media!  Og siden naboen i nord ikke bare er en vanlig by med en vanlig fotballklubb, men selveste Stiftsstaden med Norges største lag, ja så drypper det joggu litt oppmerksomhet på klokkeren også. Da får de uttale seg, både Lianes, Neerland og Dahl.  De kan fordømme og være krenket og såret og “lei av hatet fra Trondheim”. Slik får de navnet sitt frem i media, de kan hevde moralsk overlegenhet og gjøre seg attraktive for sponsorer. Og de kan vente på at velmenende, lettlurte fjols i kommentarfeltene gripes av moralsk panikk og føler seg berettiget til å beklage “på vegne av Rosenborg og alle Rosenborg-supportere”. Selv om disse snakker på vegne av RBK-supportere like lite som Late Barter snakker på vegne av Foreningen for veltrente vegetarianere. Og som en bonus så kan de forvente seg at Kjetil i Adressa kaster seg på og trekker paralleler til både Hitler, Mao , Fjordmann og Una-bomberen. Er de ekstra heldige, kommer NFF inn og truer med straff. Da må jo saken behandles og får leve enda litt lenger.

Men kanskje er de gjennomskuet nå?  For et samlet kommentatorkorps på twitter latterliggjør både reaksjonene og NFF sine sanksjonsplaner. Supportere og spillere fra andre lag er enige og den lille klubben blir oppfattet som hårsåre og ynkelige. Det sier sitt når Kjernen ikke bare får støtte fra Klanen og Kanarifansen, men også fra Davy Wathne, Morten Langli og Morten Stokstad. Folk som normalt ikke er spesielt vennlig innstilt til RBK. Men de har skjønt det: Noen prøver å lage krise ut av en bagatell. Og det er nok derfor selv Kjetil Kroksæter var på grensen til balansert i sin uunngåelige kommentar.

For hva dreier dette seg egentlig om?  I løpet av en sekstimers deilig gullfest ble Molde viet oppmerksomhet i 20 sekunder. En kan mene mye om “Hate Molde by” og det er lov å mislike ropet. LB-redaksjonen er ikke spesielt begeistret selv, skal vi være ærlige. Det er rett nok morsomt at det vekker så sterke reaksjoner, men for oss har det blitt ensbetydende med søpledrita førstereis på russetur til molde. Men denne sangen ble da altså startet og døde ganske fort ut, som én av minst hundre supportersanger som ble sunget denne kvelden. Huff tytti!

Og da skal Alexander Lund Hansen, en lojal, oppofrende og tvers igjennom snill mann, gjøres til syndebukk. Han skal fremstilles som dårlig ambassadør for MOT og en som “nører oppunder hatet fra Trondheim”.

Det folk glemmer i den moralske panikken er at “hat” i konteksten norsk fotball, ikke betyr det samme som i andre sammenhenger. Det er ingen som truer med å sende selvmordsbombere til 1911 eller å tenne på asylmottak, det er ingen som flyr rundt og banker opp folk eller knivstikker hverandre. Vi er rivaler i fotballen og “hater hverandre” der, selvfølgelig forsterket av historien av et noe anstrengt naboforhold mellom Molde og Trondheim som strekker seg helt tilbake til vikingtiden.

“Men hva med ungene da? Hvordan skal de skjønne forskjellen?”.   En voldsom undervurdering av barns evne til å forstå sammenhenger og å skille skuespill fra virkelighet. Det er bare å si som sant er: “Det er bare på liksom. Det er ikke farlig, men du får ikke lov å si det når du spiller med laget ditt”.  Normalt reflekterte voksne skjønner det. Unger skjønner det. Det finnes muligens sosialt tilpassede sjimpanser som skjønner det. Så bare slapp av litt, ok?

Er vi ærlige så tror vi moldenserne skjønner det også, selv lederen til Tornekrattet som kom med dårlig tilslørte trusler

Men når man ikke er stor nok til å skape oppmerksomhet selv, må en bruke de virkemidler en kan.

Del artikkel