“Tippeligaen trenger en voldsom overhaling”

Sitatet i overskiften tilhører Kasper Wikestad i TV2. Han sier nå at han tok feil da han var for utvidelsen til 16 lag og vil gå drastisk til verks og gå ned til 10 lag. Både i eliteserien og i 1.divisjon. Vi liker Wikestad, men her tar han feil.

Wikestad vil at lagene skal møte hverandre 3 ganger i løpet av sesongen, noe som vil medføre ulikt antall hjemme/borte-kamper.  Det medfører også en reduksjon i antall kamper totalt, noe som vil gi reduserte inntekter til klubbene både i form av TV-penger,  sponsorinntekter og billettsalg. Wikestad kontrer dette med å foreslå dobbel serie som et alternativ.  Men hvordan har Wikestad tenkt å få plass til 36 seriekamper i et serieoppsett som allerede er sprengt med 30 matcher?  Hvordan skal det bli i mesterskaps-sesonger?  Kamper fra 20.februar til 20.november?

Wikestad snirkler seg frem til at det å drastisk kutte antall lag i toppdivisjonene vil “spre toppfotballen” rundt i landet, fordi han mener det som presteres i 1.divisjon i dag ikke er toppfotball.  Nuvel, det blir for sært. Når nåløyet blir enda trangere og bare de 20 beste lagene i landet får delta i den arenaen som er definert som toppfotball, blir det mange som ramler av.  Mange lag vil miste sponsorer til andre sponsorobjekter og tilhengere til Manchester United og Barcelona.

Et annet argument er at det har blitt lettere for unge spillere å få sjansen i Tippeligaen med flere lag. Med kun ti lag blir det nåløyet trangere, men de får en bedre arena ved lån til det nest øverste nivået, og når de først får muligheten i Tippeligaen, vil nivået (om min tese stemmer) være høyere.

Tror Wikestad på dette selv?  Med bare ti lag i 1.divisjon, formodentlig med kort vei til opprykk for noen og nedrykk for andre, hvilke lag i 1.divisjon vil ta sjansen på å satse på unge spillere foran etablerte utlendinger?  Det er mer sannsynlig at lagene i større grad enn i dag vil fylles opp av utlendinger, mens norske talenter ikke slipper til. Og hvor er automatikken i at unge spillere lett vil komme seg til eliteserien hvis de først viser seg gode nok?  Med 20 lag i de to øverste divisjonene, får vi 20 lag som alle vil være i eliteserien. Unge talenter som faktisk klarer å slå seg igjennom i 1.divisjon vil ikke uten videre kunne gå til et eliteserielag.

Wikestad glemmer i sitt innlegg hovedgrunnen til at man gikk opp til 16 lag. Det skyldtes ikke et ønske om flere kamper, om å “spre toppfotballen” eller om å gi plass til flere unge spillere. Det handlet om å gi mulighet for stabilitet og forutsigbarhet.  Det ble antatt at med 16 lag i toppen, ville det bli lettere for lagene med trygg økonomistyring. Det ville ikke være nødvendig for lagene i midtskiktet å satse over evne for å holde plassen. Den problemstillingen forsterkes med Wikestad sitt forslag, om han da ikke mener opp- og nedrykk skal så godt som elimineres (med bare ett lag opp og ned eller ren kvalik).

Og da kan vi spørre: Blir det mer spennende?  Forsvinner ikke noe av spenningen når nesten ingen kan rykke opp eller ned?  Og i forlengelsen av det, er det nå egentlig så mye mer spennende å møte Vålerenga og Molde fire ganger hver pr sesong enn å få to kamper hver mot Ulf og Mjøndalen? For oss er svaret klart: Storkampene er konfekten, da vi girer oss opp litt ekstra og kjenner på suget noen dager i forveien, mens hverdagen er kjøttkake og fiskegrateng mot Start og Bodø/Glimt. Vi trenger hverdagsmaten også. Kan ikke spise konfekt hver dag.  Ved å legge opp til at man kan møte hverandre inntil fem ganger (inkludert cup) per sesong, forringes verdien av disse storkampene. Hvor interessant er det å gå på stadion og se RBK-Lillestrøm for fjerde gang for året, hvis vi uansett ikke kjemper om medaljer eller nedrykk?

Norsk fotball har mange problemer, men “for mange lag” er ikke blant de viktigste.  Norsk fotballs største problem er den makten Wikestads arbeidsgiver har fått.  Det spilles kamper på tidspunkt som gjør det vanskelig selv for hjemmefansen og tilnærmet umulig for bortesupportere. Den viktigste overhalingen norsk fotball kan gi seg selv er å innføre tre faste kamptidspunkt. Det gir forutsigbarhet: Man VET når det er fotballkamp, det lar bortesupportere planlegge reiser uten å måtte ta fri fra jobb, og det fjerner inntrykket av norsk fotball som et C-produkt, som medieselskapene kan skalte og valte med som de vil og flytte på slik at det best passer sendeskjemaet og ikke kræsjer med dagens reprise av How I Met Your Mother.

Til tross for ukurant kamptidspunkt, reiser et knippe RBK-supportere til Nedre Eiker for å støtte laget sitt mot Mjøndalen i dag. Et Mjøndalen-lag som har overrasket og imponert med en trener som dette.  Et lag med mye hjerte og sjarme, og et lag som uansett skal få juling i kveld.  Hadde Wikestad fått viljen sin, hadde ikke det laget en gang fått være med å leke.

Del artikkel

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *