- Det er bare et spill

- Fotball er jo bare et spill. Underholdning. Uskylding moro.  Fotballspillerne er arbeidstakere som alle andre, og du ville sikkert også bytta jobb om du fikk dobbel lønn, så det er naivt å forvente lojalitet av spilerne. Klubbfølelse er et tomt begrep, dere må da skjønne det! Har du vært der? Stått der i diskusjon med en bestemt type, som tror han forteller deg noe nytt? På sitt nedlatende vis prøver han å forklare deg at “fotballen har forandret seg, og det MÅ du akseptere!”

Som om det var nytt for deg. Som om ikke har hørt den samme regla tusen ganger før og som om du ikke har gjort de samme observasjonene selv?

Vi vet dessverre alt for godt at fotballen har forandret seg, i det store og hele til det verre. Vi merker det på hverdagen som supporter. Det blir vanskeligere å reise på bortekamp, siden TV bestemmer at det skal spilles kamper på tidspunkt som er umulige for den jevne supporter. Sponsorer prioriteres foran supporterne, og på tribunen står vi og heier, ikke på gutter fra Byåsen, Brundalen og Møllenberg, men fra Burkina Faso, Ghana og Sverige. Ikke sånn å forstå at det er noe galt med folk fra de stedene, men de er nå en gang (i utgangspunktet) ikke representanter for Trondheim.

Vi er klar over dette. Vi er verken blinde, døve eller dumme. Vi tør påstå at vi følger fotballen så tett at vi vet mer om denne utviklingen enn dem som elsker å påpeke den for oss.

Derfor er det ikke overraskende, sjokkerende eller i det hele tatt oppsiktsvekkende at Mushaga Bakenga, som er født og oppvokst i Trondheim, ser ut til å signere for Molde. Likevel blir vi sinte, opprørte, fortvilet og såret.   Hvorfor?  I all vår irrasjonalitet så vi fremdeles på Bakenga som en av våre egne. En som reiste ut for å søke lykken, men som i bunn visste at han  har et paradis her hjem, som Lengte hjem med dyp Hjemve og som trygt under dyna pleide å hviske: “Æ va Roenborg i dag”. OK, det var kanskje å dra den litt langt, men poenget er: Vi har sett på ham som Rosenborger, selv etter at han dro.

For vi trenger noen illusjoner. Vi trenger noen unntak.Vi trenger det Roar Strand var og det vi håper Jonas Svensson skal bli. Vi trenger at i hvertfall noen av spillere har følelser som ligner på våre egne. At de er glade i klubben, glade i byen/regionen, stolte av hva den representerer. Som ikke bare spiller for lommebok, karriere eller eget vinnerinstinkt, men som spiller for klubbens ære. Vi trenger ikke mange, men vi trenger noen. For hva ellers poenget med det vi driver med?   Hvis fotballen reduseres til bare et spill og en arbeidsplass, hvorfor skal vi gidde å bruke tid, krefter og penger på å følge laget vårt? Jovisst kan det være gøy med god fotball selv uten lagtilhørighet,men hvor er pasjonen, gleden? Hva betyr det for meg og deg som supporter at Aleksander fra Haugesund scorer et mål, hvis alt han egentlig tenker på er at det kan gi ham penger på kontoe T i dag og i fremtiden? Det blir stadig vanskeligere å rasjonalisere lidenskapen og det blir stadig vanskeligere å forsvare den.

Og når da Mushaga Bakenga, en ekte Trondhjemmer og Rosenborger – trodde vi, ikke bare søker andre jaktmarker, men velger å krysse direkte over til fiendeland, så er det ikke bare et svik, men det er enda en bekreftelse på at den fotballen vi har elsket er dødende. Vi har slått oss til ro med at lokale gutter vil forlate oss om de blir gode nok, men vi har fortsatt troen på at de vil komme hjem når de har tjent seg rike utenlands eller trenger å restarte karrieren sin. Vi aksepterer at vi ikke alltid er førstevalget, men håper å se dem igjen i RBK-drakt og i det aller lengste forventer og håper vi at de har såpass lojalitet at de ikke signerer for Molde eller Lillestrøm. Selv om de ikke skulle få tilbud fra RBK.

Det å være fotballsupporter handler så mye om tilhørighet, samhold, lojalitet. Det er sinnsyke oppturer og horrible nedturer. Det er livslang kjærlighet og sterke fiendebilder. Det er det som gjør fotballen så interessant og som gjør at det selges over 10,000 faste seter på Lerkendal og ikke minst at en hel, forblåst liten bygd samler seg på Karsksalsbukta  Stadion for å se Himkokarkameratene spille 4.divisjon mot Teknert-gutane fra nabobygda. Uten denne rivaliseringen, sinnet, gleden, kjærligheten, hatet. Uten alle disse svulstige ordene som oppsummerer hva fotball kan bety, hva står igjen? Et moderat interessant spill hvor 22 klovner i sponsorantrekk prøver å få en lærkule mellom to aluminiumsstenger.

Fotballspillere lever av publikums illusjon om at spillerne representerer dem. Den gang illusjonen er helt borte, er ikke fotballen levedyktig. Når Trondhjems-gutten Bakenga kan takke for tidligere utviklingshjelp fra RBK og publikumsstøtte med å signere for Molde, er det ikke rart om Kjell-Jan Barthesen fra Heimdal. bytter ut sesongkortet på Lerkendal med guttetur blant fotograferende japanere på Old Trafford eller Anfield. Det er jo bare et spill uansett.

Helt til slutt vil vi si at vi mener kraftuttrykk som “idiot”, “svin”, “Quisling” og “Judas” er helt innafor i denne situasjonen. Og det gjør vi selv om mobberen Djupedal (1, 2) er “rystet“.

NB!  Ja, vi er klar over at Roar Strand har vært i Molde.  Han var i en helt annen situasjon og måtte vekk for å få spilletid. Han dro med Rosenborgs velsignelse og kom tilbake og ble Supermann.

 

 

 

Del artikkel