Odd Iversen

Odd Iversen avsluttet fotballkarrieren halvannet år før jeg ble født.

Likevel har fotballspilleren Ivers vært med på å prege meg som RBK-supporter.
Jeg hørte selvsagt beskrivelsene fra eldre supportere da jeg hadde mine første kamper på Store Stå og i Klokkesvingen. Dette var i perioden da Rosenborg tok seriegull hvert år, vi var bortskjemte med spisser som omtrent scoret på bestilling, så det å skulle mimre om en periode da fenomenet Ivers omtrent var det eneste som ga valuta for billetten på Lerkendal virket når sant skal sies noe fjernt. Sikkert omtrent som da foreldregenerasjonen vår på femtitallet måtte høre sine foreldre snakke om rasjoneringskort og knottfyrte biler.

Det var likevel noe spesielt over stemninga da Steffen debuterte og scoret sine første mål på Lerkendal i 1995. Den nesten religiøse euforien i den eldre delen av publikum som igjen kunne rope ”Ivers, Ivers, Ivers!” kunne minne om når en gammel flamme hadde vært lenge borte, og nå var hjemme igjen. For det var jo det Ivers gjorde – han kom alltid hjem.

Smått om senn har det gått opp for meg og min generasjon supportere hvilken spiller Ivers egentlig var. Filmklippene og bildene som viser rykket, skuddet, spensten og timingen, for ikke å snakke om råskapen og fandenivoldskheten – ballen SKULLE i mål, koste hva det koste ville. Det sies at Anderlecht en gang hadde ei ønskeliste for nye spillere med Odd Iversen øverst og Johan Cruyff på andreplass. Vi får selvsagt aldri vite hvor stor han kunne blitt, var det ikke for kneskaden og mangelfull oppfølging av denne, men det er fristende å spekulere i hva som kunne skjedd om et slikt talent hadde dukket opp i Trondheim i dag. Eller, enda bedre – under Nils Arne Eggens kyndige ledelse som Rosenborg-trener på nittitallet.

De siste årene forsto vi at helsa til Ivers var i forverring. Sykdom og et levd liv begynte å tære på den en gang så bomsterke kroppen. Budskapet om hans bortgang kom derfor ikke helt uventet, men det er likevel med sorg vi i dag tok imot beskjeden. Han vil for alltid ha en helt sentral plass blant legendene i det som i hans levetid utviklet seg fra en liten bydelsklubb til den suverent største og mest betydningsfulle fotballklubben i Skandinavia.

Jeg skal avslutte med det som er det fineste fotballsitatet jeg vet om. Det skal selvsagt ha vært ytret av Nils Arne Eggen:

”Odd kan alt som er å kunne om fotball.
Han vet bare ikke hva det heter.’

Bjørn Lyngen

Del artikkel