Skal det være litt slangeolje?

I 1800-tallets USA kunne man risikere å komme over selgere av slangeolje. Sjarlataner og kvakksalvere solgte eliksirer og oljer som skulle være mirakelkurer mot virkelige og innbilte lidelser. Nesten uten unntak var remediene som ble solgt helt uten virkning, men da det ble avslørt, var kjeltringen reist videre til neste by for å lure nye idioter.
snakeoil

Norsk fotball er syk, sies det. Færre ser kamper på TV og stadion, klubbene taper penger , de norske lagene gjøres til latter i Europa og når landslaget sliter seg til 1-0 mot Aserbadjan så feires det på linje med gamle triumfer mot Italia og Brasil. Er man syk så trenger man medisin og alle vet at en ikke har tid til  se på årsaken, her må det symptombehandles.  Og da er visst medisinen ny ligastruktur. Igjen.  Og medisinen skal man kjøpe av Hypercube.

Vi har ikke tenkt å analysere rapporten her. Det har Arve Hjelseth og Christian Berg allerede gjort langt bedre enn vi kan drømme om å gjøre, men vi skal si litt om hvordan vi ser det fra et supporterperspektiv.

Det varte omtrent én sesong fra innføringen av 16-lagsserien til store deler av norsk fotball var klar til å skrote ordningen.  Det ble for mange kamper, for mange lag, folk fikk nok fotball, lagene som rykket opp var for dårlige og publikumstallene gikk nedover.  Rosenborgs hoffnarr, Erik Hoftun, stod i spissen for kritikken og la på sedvanlig ikke-analytisk vis ut om behovet for å gå tilbake til 14 lag.

Og det at den nedadgående spiralen var startet, at tallene lå kunstig høyt før nedgangen og at stadig flere kamper ble flyttet for TV ble beleilig nok ignorert av kritikerne.  Problemet måtte ligge i ligastrukturen. Det var utenkelig at en kunne peke på for eksempel konjunkturer eller, gud forby, at det var klubbene og forbundet selv som hadde skylden.

16 lag i eliteserien betyr 30 serierunder, noe som i en normalsesong innebærer at det spilles fotball omtrent fra 15. mars til 15. november, altså i den perioden hvor det normalt er gode forhold for å spille fotball. Jovisst kan vi risikere snøfall og frost enkelte steder, men med kunstgress i nord, er det ingen grunn til at det ikke skal kunne spilles fotball i perioden.

Har vi seksten lag som er gode nok for å spille på øverste nivå? Det kan sikkert diskuteres, men noe med hensikten med å øke til 16 var å skape et mer stabilt middelskikt på tabellen. Flere lag som ikke nødvendigvis er med i medaljekampen, men som heller ikke trenger å bruke penger de ikke har for å unngå nedrykk. Stikkordet er økonomisk stabilitet.

Norsk fotball konkurrerer om oppmerksomheten. Med engelsk, tysk, spansk og italiensk fotball. Sportslig når vi selvsagt ikke opp, men for å bygge oppunder norsk fotball og skape gode spillere og publikummere, er det viktig at det løper miniputter rundt i Drammen, Trondheim, Sandnes og Kristiansand som drømmer om å spille på Godset, Rosenborg, Ulf og Start. Vi trenger forbildene for barna og ungdommen og vi trenger tilbudet til de fotballinteresserte. Ved å kutte antall lag i eliteserien, blir det for mange like kort reisevei til Old Trafford og Goodison Park som det er til nærmeste eliteseriearena. Vi trenger derfor at alle regioner har ett eller flere lag som viser at det går an å få det til i Norge også. Med en reduksjon til 12 lag risikerer vi at norsk fotballs øverste divisjon blir lite annet enn en utvidet trikkeserie.

Det å være glad i en fotballklubb handler for de aller fleste om lokal identitet og tilhørighet. Men det handler om også til en viss grad om ambisjoner på vegne av klubben. Ønsket om at den skal kunne bli bedre og jobbe mot toppen. Hvor tar de følelsene veien når opprykk blir tilnærmet umulig? Hvordan skal norsk fotball skape en nasjonal identitet når store deler av landet ikke får være med? Og hvor gøy blir det å reise på bortekamp når det aldri blir noen nye steder å dra til? Som reisende supportere ønsker vi oss avveksling med turer til småplasser som Mjøndalen, Bergen, Sandnes og Bodø. Ikke bare Østerdalen opp og ned.

Norsk fotballs aller største problem i dag er ikke at for mange lag får være med på moroa. Norsk fotballs aller største problem er mangel på selvinnsikt. Hos Norsk Toppfotball som leter etter problemer på yngres nivå (Hei, NTF og andre. Barnefotballen er ikke til for å utvikle toppspillere. Den er til for å gi ungene fotballglede) og med serieoppsettet, heller enn i egne rekker og hos Tv2/Cmore som behandler fotballen som et produkt og programkonsept de har eierskap til. Og hos klubbledere som fortsatt ikke har oppfattet at “vi må bruke penger for å tjene penger” er en strategi som stort sett ikke fungerer når du bruker penger du ikke har.

Vi klandrer forsåvidt ikke media for at de ønsker valuta for pengene sine, og vi gir (motvillig) kreditt til TV2 for at de i en periode var med på å bygge norsk fotball til noe større. Men vi klandrer i aller høyeste grad pengegriske ledere i klubbene, i NFF og i NTF som solgte sjela si. Joda, trivelig med sølvpenger, men kanskje de kan gå med på at det var et aldri så lite feilgrep å gi fra seg nesten all makt til medieselskapene?

Faste kamptidspunkter er det viktigste grepet som kan tas for å få publikum tilbake på kamp og foran skjermen. Slutt på tullete kampdager, fotball må først og fremst være en helgeaktivitet, og så må norske fotball-ledere, med riksklovn Nils Johan Semb i spissen, slutte å snakke ned norsk fotball.

Norsk fotball. Både i topp, på barnenivå og i bredde er nemlig noe av det beste vi har. Ikke kødd med den – la Hypercube selge slangeoljen sin i en annen by.

Del artikkel