Sporten som aldri vil lære

I går ble Norges ishockeytropp til OL tatt ut, men det var ikke det som stjal overskriftene i sportsavisene. I stedet var de preget av at Rosenborg og Tønsberg straffes med poengtrekk, samtidig som Lørenskog tar forbundet til retten for å få omgjort poengstraffen de ble idømt i forkant av sesongen.

For et par år siden skrev vi en sak om hvilke grep som måtte gjøres for at norsk ishockey skulle bli en bedre idrett som kunne nå fram til flere.  Ett av kriteriene som måtte fylles:

Oppegående lederskap og sunn økonomisk drift. For mange klubber satser over evne og søler bort penger på spillerlønninger, uten å ha råd til å betale regninger og takle uforutsette utgifter. Lederne kommer gjerne rett fra sporten og har ingen kompetanse innen ledelse eller økonomi. Det trengs fagfolk i styre og administrasjon.’

Det er skuffende lett å konkludere med at en ikke er kommet stort lenger.  Det er få klubber som kan skryte av en sunn økonomi og enda færre som kan slå seg på brystet med kvalifisert lederskap i form av styre og administrasjon.  Vi har forståelse for at kvalifiserte ledere koster penger og at fanden må spise fluer i nøden, men da må også klubbene ta konsekvensen av dette og drive særlig forsiktig. Dessverre ser vi gang på gang at kortsiktige, sportslige ambisjoner prioriteres foran betalingsevne og langsiktighet.

Nå er det altså Tønsberg og Rosenborg som er i klinsj med forbundet – vi skal komme tilbake til forbundet – i tillegg til Lørenskog som har kjempet mot poengstraffen siden den ble idømt i slutten av mai. Vi har til gode å se noen offisiell uttalelse fra Tønsberg, så vi vil i denne omgang fokusere på vår egen klubb og på Lørenskog.

Som supportere av klubben kunne en forvente at vi nå ville stille oss bak den og støtte dem i kampen mot Goliat. Dessverre føler vi ikke at vi kan gjøre det. Rosenborg straffes for å ikke ha innbetalt et terminbeløp til dekking av dommerutgifter til riktig tid. Rosenborg og de øvrige lagene i eliteserien har inngått og signert en avtale med forbundet. Denne stipulerer utvetydig at forsinket betaling straffes med trekk i poeng.  Rosenborg kan godt argumentere med – med rette i våre øyne – at det er en for hard straff og at det er urimelig at Rosenborg skal forskuttere midler som de senere vil ha krav på å få tilbake og dermed (i klubbens egne ord) fungere som bank for de øvrige klubbene, men dette er innvendinger som burde vært reist da avtalen ble inngått. Hvis Rosenborg ikke kunne akseptere det som stod i avtalen, så burde de heller ikke signert! Vi merker oss at RIHK møter liten forståelse hos de øvrige klubbene (Adressa papir 8.1.14) som alle, med unntak av Tønsberg og Lørenskog som ikke vil uttale seg, gir uttrykk for at ordlyden i avtalen var klar.

Rosenborg klager nå over at forbundet er “firkantig” og at de velger å straffe i stedet for å hjelpe. Hvis det å følge en avtales ordlyd til punkt og prikke er firkantig så kunne muligens flere parter i norsk ishockey ha nytte av å bli litt mer firkantig. Det gjelder flere klubber, deriblant vår egen Rosenborg og for eksempel Lørenskog. For på Skauen har man i år etter år tabbet seg ut med å ikke klare å levere lisenssøknad i tide, og når man først har levert den så har man ikke levert den dokumentasjonen som er påkrevet. Til slutt fikk forbundet nok, satte foten ned og kom med straffen: 30,000 i bot og 15 minuspoeng.  Lørenskog og Rosenborg burde gjort det veldig enkelt, de burde lagt seg flate, akseptert straffen og varslet forbundet om at de ønsket et samarbeid og dialog for å unngå slike hendelser i fremtiden. Slik hadde de bygd seg troverdighet, ja kanskje til og med en liten smule respekt.  I stedet velger man å stritte i mot med alle midler, tviholde på appellmuligheter og slik skade norsk ishockeys ry ytterligere.

I stedet ender man altså opp som fanebærere i klovneparaden, der hovedproduktet kommer i skyggen av flaue vitser fra Kim Ruud Petersen, trettenårige cheerleaders og måljenter i tre-centimeters skjørt, og en uendelig bunke av ubetalte regninger og økonomisk tull. Og det er det som er så forbannet synd, for hovedproduktet er faktisk ganske så godt.  Norsk ishockey er spennende, og selv om det er kvalitativt milevis bak de to øverste divisjonene i Sverige, så er det mulig å få sett mye god hockey i Norge. I Trondheim har vi i år kunnet glede oss spesielt over at lokale unggutter som Niklas Nilsen og Litj-Bie har tatt nye steg og generelt mange gode resultater.

Dessverre er ikke godkjente sportslige prestasjoner nok til å berge klubbens økonomi, og der vet vi at styreleder Thomas Wiggen og flere andre kausjonister har tatt et tap på tilsammen  mer enn en million ved å overta et lån RIHK tok opp i høst.  Selv om vi ikke er ukritiske til hvordan klubben fremstår og Wiggens sine uttalelser så tar vi av oss hatten for både den oppofrelse og det engasjement som det demonstrerer.
Likevel kan vi ikke stille oss bak klubbens linje i denne saken. Kanskje må det såpass harde virkemidler som poengtrekk til for at klubbene skal oppfatte alvoret?

Det er isåfall noe av en fallitterklæring for norsk ishockey, men det er ihvertfall en anerkjennelse av hvor alvorlig ståa er.  Vi er ikke spesielt begeistret for poengtrekk som straff, men hva er alternativet?  Så kan en likevel kritisere forbundet for mye.  Den nye avtalen om dommerutgifter ble etter sigende vedtatt og signert i november. Første termin hadde forfall allerede samme måned.  Det er uforståelig at et forbund med så mange vanskeligstilte klubber forventer at et beløp tett opptil 100,000 kroner skal innbetales på så kort varsel. Vi forstår det også slik at RIHK og forbundet har vært i jevnlig kontakt, og at det har vært tvist om kravet.  Det hadde vel ikke kostet forbundet så veldig mye å nevne i en av samtalene at de ville benytte seg av sanksjonsmulighetene hjemlet i avtalen? Vi forventer ikke at de skal ettergi krav eller vise nåde, men hvis de velger å sanksjonere såpass tungt etter en for sent betalt regning, går det vel an å plukke opp telefonen eller sende en mail.

Hakket verre er det som har skjedd i Lørenskog sitt tilfelle.  Etter alle solemerker finnes det nemlig ikke hjemmel i NIHF sitt lovverk for å idømme poengstraff for for sent levert lisenssøknad.  Lørenskog har altså slik vi  kan bedømme det sitt på det tørre når de nekter å akseptere straffen fra forbundet.  Rent juridisk har de trolig retten på sin side. Nå er det slik at forbundet kunne nektet Lørenskog lisens, men valgte å heller gi trekk i poeng, og derfor mener vi Lørenskog heller burde slå seg til ro med straffen og akseptere at de har gjort feil, men det underslår ikke det faktum at ishockeyforbundet her har opptrådd meget uheldig.  En skulle tro at de kjente sitt eget regelverk godt nok til å vite hva de kan bruke de ulike sanksjonsformene til.

Galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente ulikt resultat. I norsk ishockey så har en gjort det samme om og om igjen i 25 år. En har hentet inn folk med feil og/eller manglende kompetanse til viktige verv i både forbund og klubber, en driver med minus år etter år, spillere må godta lønnskutt, kontrakter må termineres, klubber går konkurs, starter på nytt og går konkurs igjen.  Norsk ishockey er sporten som aldri vil lære og vi frykter at poengstraff og strenge lisenskrav ikke vil hjelpe denne gangen heller. Men vi håper.

NB!  Vi har ikke fått tilgang til den aktuelle avtalen og kjenner den kun via media. Dersom noen har et eksemplar eller ønsker å oppklare, kan de sende en mail til latebarter at tt05 dot no

Oppdatering: 

Vi registrerer at Tønsberg har håndtert straffen på en ordentlig måte og har gitt denne uttalelsen.

 

Del artikkel

2 comments for “Sporten som aldri vil lære

  1. bombadil
    08/01/2014 at 14:33

    Er vel bare en ting å gjøre: Ønske VIF lykke til i KHL…

    • Østbyn
      08/01/2014 at 15:48

      KHL vil aldri slippe inn Vålerenga i ligaen. Rottereiret på Oslo Øst duger ikke til ishall og klubbens økonomi og administrasjon er ikke i nærheten.

Comments are closed.